Hei!

Snakk om å gå fra sitt livs form til rock bottom i løpet av noen få døgn. I uke 5 var jeg i en form jeg nesten bare har turt å drømme om, mens nå, etter én uke med influensahelvette, befinner jeg meg i et ukjent territorie da cellene mine ble hijacka av virus rett rundt da jeg løp Barcelona halvmaraton på 1:14:44. Her er meg som smiler fordi jeg akkurat har sett Arne som stod og heiet:

Jeg er altså nå delvis fjernstyrt av virus og må bare finne meg i at jeg ikke kan gjøre som jeg vil med løpinga på en stund. Jeg har aldri hatt influensa før, så opplevelsen var rimelig intens i starten av forrige uke da jeg nærmest gikk rett fra en halvmaraton i 3:32 min/km i snitt og rett over i feberrus.

Da feberen ga seg, så fikk jeg tre dager hvor jeg bare hørtes ut som en katt som hveste hver gang jeg pustet. Så nå ser jeg frem til å få tilbake lungekapasiteten min sånn at jeg kan preppe denne skrotten til Rotterdam maraton, om det fortsatt er mulig. Les: løper ikke bare for å fullføre et maraton, det står ikke på bucket-lista mi, for å si det sånn. Skal jeg løpe, så skal jeg ha fått gjennomført noen solide økter som gjør meg i stand til å prestere det jeg er god for. Jeg liker raske langturer, men jeg liker ikke å jogge langturer. Ok, ok.

Uansett, det er altså ikke måte på hva man skal oppleve i dette livet her. Her er hva som skjedde på fredag (dag 5 av sjukdommen)

«Herregud, kanskje jeg aldri kommer meg igjen. Gjør jeg det?»
«Ja, ja dette blir bra. Nå skal jeg bare stikke denne pinnen (som så ut som en lang q-tips) inn i halsen din via nesa,» sa legen.
Jeg bare: «Ehm nei! Det vet jeg ikke om jeg tørr. Jeg vil ikke stikke noe inn i halsen, via nesa. Der går grensa,» sa jeg og begynte å gråte. Sist gang jeg stakk noe inn i nesa, var når jeg var 4 år og trøkte en Menthos-pastill langt oppi nesa. Og den måtte bare smelte ut via nese/munn av seg selv. Sitter fortsatt friskt i minnet, anbefales ikke.
«Men da får vi ikke svar på hva slags virus dette kan være,» sa legen. «Er du klar?»

Jeg var jo gira på svar, og mens jeg satt der på benken så kom jeg på den gangen jeg satt i dørkarmen på et 10-mannsfly i New Zealand med en ukjent mann stroppa fast bak meg. Da han spurte om jeg var klar for å hoppe og jeg skreik «hell nooooo!!!!» så hoppa vi ut av flyet allikevel. Bare se her:

Og det selv om jeg sa at jeg ikke var klar! Så da teleporterte jeg hodet litt tilbake til det øyeblikket og selv om jeg nå satt på kanten av en legebenk i ferd med å få en q-tips oppi nesa, så gjorde jeg akkurat det samme som rett før jeg hoppet ut av flyet: lente hodet svakt bakover (for å unngå whiplash, tror jeg, eller aner ikke) holdt meg selv over øynene i tilfelle jeg skulle få lyst til å sniktitte på den gigantiske q-tippen, ikke sant og så sa jeg: «Ikke klar, men bare gjør det!» Jeg kom meg jo ned på bakken da, så dette skulle jeg klare nå!

Okei, det var jo en digresjon nok en gang, men sånn har det altså blitt: like nervøs for å få en q-tips oppi nesa som 33-åring som det jeg var over å hoppe ut av et fly når jeg var 19. Mye har skjedd, kan du si. Hehe.

Uansett. Nå er feberen gone, og jeg puster uten at det hveser av meg. Men å bli side-linet i én uke ++ og gå fra toppform til ubrukelig på kort tid koster en del mentalt, da jeg ikke bare kan fortsette treninga der jeg slapp. Blir for øyeblikket mere preget av en 10km i 4:50-fart enn det jeg ble av å løpe 30 km sub 4:00-fart for bare noen uker siden. Så selv om jeg vet at det (mest sannsynlig) ordner seg på sikt, så synes jeg det koster litt i overkant mentalt akkurat nå. Etter å ha tatt en titt i treningsdagboka mi, aka Strava, så må jeg helt tilbake til 2012 og den fryktelige uka før ingeniør-masteren skulle leveres for å ha en hel uke avbrekk fra trening. Plis ikke teleporter meg dit!
Så nå er det sånn at det kan hende at jeg klarer å levere på trening om én uke eller to, men inntil det skjer så er jeg jo litt usikker på hvorvidt jeg har tid til å bli klar for en rask maraton om bare 7 uker. Jeg liker ikke å begynne å tvile på kroppen, da jeg er vant til at den leverer, men nå er det liksom litt utenfor min kontroll, så får bare se.

Men én ting er sikkert, og det er at jeg nå er enda mere klar over hva denne løpinga betyr for meg, og så snart skrotten er klar for å bevege seg ut av sone 1, så er jeg såpass forbanna over dette influensa-tullet at det er nødt til å produsere noen sjuke økter. Time will show!

Uke 6

• Mandag: Hvile
• Tirsdag: Terskel med 4×6 min @3:30 min/km og 1 min pause. 
  • Litt seigt muskulært første 3-4 min på oppvarming.
    Dragene gikk avslappet for seg.
    3.3 i laktat etter 2.draget 💥
    I ettertid lurer jeg på om søndagsøkta hadde noe for seg 🤔🤷‍♀️
• Onsdag: 19 runder easy på Bislett i 4:30-4:20-fart + 4×20 sek fort.
  • Kjedelig, men orka ikke mølla.
• Torsdag: 11x400m i 1:19-form.
  • Forbanna og tett i luftveiene. Bare å krysse fingrene. Kjørte lett første 8 på 18.3-18.6 km/t. 19 siste 4. Ingenting å skryte av i dag ass. Siste vinter i Norge!🤮🤮🤮Følte meg helt off hele økta, og fikk ikke trukket pusten dypt nok. Usikker på om det er noe i systemet eller om det er en dårlig dag. Dårligste 400m-økt på typ 3 år.
• Fredag: Easy shake-out i shorts med Arne. 6 km i 4:32-fart.
  • Bør skje mye med formen på to dager. Ikke hundre prosent formmessig. Time will show! Umulig å bli helt klok på kroppen før race uansett. Krysser fingrene!
• Lørdag: Løpsoppladning med easy løping + 2×2 min terskelintensitet + 2×14 sek motbakke og 4×20 sek fort flatt.
  • Prima løpeforhold. Dro på litt ekstra på det ene draget fordi litt forbanna over at formen ikke er 100%. Gambler og stiller til start i morra.
• Søndag: Oppvarming inkl 2×2 minutter terskel og én Redbull! + Barcelona halvmaraton på 1:14:44.
  
  • Tøff dag i dag! Rimelig dødt siste 5km. Sykt fornøyd med stayerevnen og med dagens jobb. Hadde med verdens beste supporter.

 

Uke 7

Mandag: Hvile. Følte meg ikke bra når jeg stod opp, og fikk feber i løpet av dagen. Økte gjennom natta.
Tirsdag: Økende feber. Sprengende hodepine og et vannvittig kroppsverk som jeg aldri har opplevd maken til. Toucha 39.4 i feber. Kvalm. Sover bare to og to timer av gangen. Orker nesten ikke å drikke en gang. Helt slått ut.
Onsdag: Stabil, men høy feber mot 39 i dag også. Feberen droppet i løpet av kvelden, men økende tetthet i brystet. Begynner å hoste litt også.
Torsdag: Ingen feber, men sover nesten ingenting og får ikke puste særlig mye. Hveser som en katt og er rimelig deppa. Må sitte sovende, så søvnkvaliteten er laber.
Fredag: Ikke feber, hveser som en katt fortsatt og det føles som om jeg puster gjennom et sugerør. Heldigvis fått tilbake matlysten etter et par dager med kvalme. Fikk masse pinner oppi nesa hos lege for å finne ut hva dette er. Begynner å bli lei og er trist over at løpet i helga ble preget av dette og at jeg nå mister trening.
Lørdag: Ting går fremover, men hoster mye og fortsatt tett på natta. Sover fortsatt dårlig, men fikk gått en tur uten at jeg strøyk med.
Søndag: Betraktelig bedre og fikk sove litt mer, men føles som om jeg bare har 85% lungekapasitet. Siden jeg har vært feberfri i 3 dager, våger jeg meg ut på en meget rolig jogg sent på kvelden for å sjekke ståa. Det ble 28 minutter i 5:12-fart. Godt å løpe igjen for hodet, men seigt for kroppen, så må belage meg på en hel uke i roligmodus til ting slipper. Håper det slipper. Herregud.

Høres om en ukes tid, forhåpentligvis i bedre form enn nå!